Ja, det hôres litt skummelt ut, og vi var ganske bekymret fôr vi la avgárde. Vi hôrte om denne sykkelturen allerede i Costa Rica hos en tysker som fikk oss til á love at vi mátte ta den, for det var rett og slett noe av det kuleste han noen gang hadde gjort. I Copacabana môtte vi tre motorsyklister som hadde gjort den, og de sa det var utrolig bra, men at det stár kors langs hele veien for á minne alle de som har mistet livet der. Det ble bygd en alternativ bilvei for tre ár siden, sá idag kjôrer det ikke biler der lenger, men tidligere dôde det i gjennomsnitt 200 mennesker pá denne veien hvert ár. Den fikk derfor den noe tvilsomme aeren av á bli dôpt  “The world most dangerous road”. Det er en smal grusvei med dropp over kanten pá 600 m pá det hôyeste. Jeg kan ikke skjônne hvordan det var mulig for busser og lastebiler og môtes her, og poenget er vel at det egentlig ikke var mulig, og derfor sá mange dôde. For 13 ár siden begynte de á arrangere sykkelturer her, og ilôpet av de 13 árene har 13 personer dôdd, og et ukjent antall blitt stygt skadet. Sá ja, vi var litt bekymret for hva dette egentlig var.

Turen startet pá asfalt, og den delen var veldig grei, bortsett fra passerende biler. Etter 30 km kom vi innpá “Death road” (som ikke skal hete det lenger, men Parque Cicilistico…). Starten var egentlig det verste. Der var veien veldig smal, og droppet ned vanvittig hôyt. Mange av de som er dôde i ulykker er ikke blitt hentet opp fordi det er for langt ned og for komplisert. Hele tiden syket vi forbi kors langs veien, og svingene het “deathly curves” eller “curva de francesa” etter en fransk jente som dôde i fjor. Men sá lenge man tok det med ro var det ingen problem. Vi hadde valgt det dyreste firmaet, og fikk betalt for det gjennom utrolig brae sykler som var en drôm á sykle pá. Veien er 34 km, med kryssing av to elver helt nederst. Vi startet pá 4600 og endte pá 1200, sá gikk fra á vaere isende kaldt til tropisk varmt, og naturen endret seg selvfôlgelig ogsá. Vi kjôrte samme veien tilbake til La Paz med van-en, og da fikk vi sett pá naturen ogsá. Hadde ikke sá mye konsentrasjon til overs for det pá nedturen..

Igàr var en fantastisk dag! Vi dro tidlig med bussen (ikke taxi denne gangen) ut til nasjonalparken Manuel Antonio. Costa Ricas nest minste park, opprettet i 1972, med postkortstrender og muligheter for à se mange ulike dyr. Ved inngangen mötte vi en hyggelig fyr som sa at det var mange slanger og insekter i parken idag, og han jobbet tilfeldigvis som guide, og kunne vise oss rundt hvis vi ville det. Prisen er egentlig 20 $, men Kjersti fikk prutet den ned til det halve, sà da takket vi ja. Han hadde en skarp teleskoplinse som fanget opp de minste kryp i alle mulige slags farger, i tillegg til flaggermus, frosker, dovendyr og apekatter. Vi hadde han minstenkt en stund for à ha et slideshow skjult bak linsa, for det var helt umulig à forstà hvordan han kunne fà öye pà de smà dyrene. I Jacó snakket vi med noen som hadde tatt turen, og de mente det ikke var noen vits med guide, men uten han hadde det kun vaert en spasertur i en skog. Alle krypene hadde sin lille spesialitet, en kunne gjöre deg blind, en gi deg en vanvittig klöe, og en edderkopp laget et spinn mange ganger sterkere enn nylon. Bladene pà teaktreet ga en blodröd farge nàr man gned pà dem, og barken pà ecualyptustreet en brunfarge. Begge ble brukt av indianerne til à male seg til krig og seremonier. Et tre hadde spisse harde nàler som indianerne fylte med gift for à drepe dyr og fiender. En sopp ville gi deg en god rus om du luktet pà den i 5 min, og et lite eple ville vaere dödelig om man spiste det og gi klöe om man rörte det. En annen plante, som guiden kalte “don´t touch me”, trekte sammen bladene straks man var borti den. Ellers sà vi dovendyr, howlerape, hvitfjesape, iguanaer, frosker, vaskebjörner, noe som minnet om en stor rotte og heldigvis ingen slanger. En type iguana ble kalt “Jesus Christ lissard”, fordi den kan gà pà vannet. Vi fikk noen veldig fine bilder av to hvitfjesaper som lekte med hverandre nede i traerne, og mange fine bilder gjennom teleskopet. Jeg skal pröve à fà lagt ut noen. Etter rundtturen spiste vi Casado, en typisk costaricarett med ris, bönner, stekt banan, grönnsaker og det kjöttet du önsker. Sà dro vi inn i parken igjen til de nydeligste strendene jeg noengang har sett. Kritthvit sand, palmer, apekatter i traerne og alt som hörer til pà postkortbilder. Bölgene er noe uberegnelig her, og tidevannet kommer fort. Vi la oss selvfölgelig hakket for naert vannet, og klarte sàvidt à berge tingene unna en bölge som var litt större enn antatt. De som klokelig hadde slàtt seg ned lenger opp pà stranda i skyggen flirte nok godt. Vannet var helt herlig, og dette var förste badet sà langt i Costa Rica. De andre strendene har hatt altfor store bölger for pyseellen. Dette stedet er ifölge Lonely planet sentrum for homofile i landet, og det var mange “kameratgjenger” pà stranda som viste sin gruppetilhörighet gjennom speedobadebukse. Et morsomt fenomen i dette svaert katolske landet der homofile ikke akkurat har adopsjonsmuligheter.

Igàr kveld dro vi ut à danset med guiden og to til fra gruppen. Salsa var dessverre ikke noen stor hit her, men jeg fikk pröve Cumbia og Merengue.

Imorgen drar vi videre til Nicoya Peninsula og Montezuma for to dager til med sol. Sà drar vi tilbake til fastlandet og opp til Monteverde for à se regnskogen og gjöre canopying. Vi avslutter med tre dager i omràdet rundt vulkan Arenal. Jeg gleder meg!!

Da er 4 uker over, og vi er halvveis pà den siste dagen i Antigua. Jeg trodde det skulle föles lenge à vaere pà samme plass sà lenge og at vi ble à kjede oss. Jeg har aldri vaert sà lenge pà en plass i forbindelse med ferie, og det har jo heller ikke vaert noen normal ferie. Pà ukedagene har vi stàtt opp 06.30 hver dag, hatt spansk 4 timer, salsatime pà formiddagen og gjort spansklekser pà ettermiddagen. Det har blitt en rutinetilvaerelse som har vaert veldig behagelig. I helgene har vi fàtt sett mer av landet, Lago de Atitlan, Tikal og Lanquin. Guatemala har en fantastisk natur, og jeg skulle önske vi hadde mer tid til à reise rundt, for det er mange flere steder jeg skulle sett. Men, hadde jeg fàtt sett alt jeg ville nà hadde det jo ikke vaert noen vits à dra tilbake. Og jeg hàper virkelig at jeg fàr sjansen til à besöke Guatemala igjen.

Min förste skepsis til familien vi bor hos er jeg bare flau over idag. De er fantastiske mennesker, og huset er alltid fullt av familie, venner og barnebarn. De er utrolig gjestfrie, og har tatt seg tid til à snakke med oss og er oppriktig nysgjerrige pà det landet vi kommer fra. Jeg har med bilder nedover av fisking, snescooter, vinter og midnattsol, og spesielt bildet av meg og en 15 kg torsk ble populaert! Gjennom familien og laereren min har vi fàtt en kjennskap til kulturen her nede som vi aldri hadde fàtt pà en vanlig hotellferie. Spesielt morsomt har det vaert à snakke med laereren min, Gladys. Hun er 38, har to barn, er veldig religiös og synes mange ting er veldig merkelig. Hun kunne f.eks. ikke forstà hvordan foreldrene mine kunne godta at jeg bodde sammen med kjaeresten min. Var det liksom helt greit? Hvilke foreldre har jeg egentlig? Jeg prövde à forklare at dette ikke var noen stor sensasjon i Norge, at det til og med var normalt. Hun spurte meg ogsà en dag om jeg var katolikk eller protestant, og jeg hadde en vanskelig jobb med à forklare pà spansk at jeg ikke var religiös, men heller ikke ateist, og at religion har en ganske annen rolle i Norge enn her.  Det verste var likevel at det var normalt à sole seg topplös i Norge, og at norske jenter godtok at kjaerestene fikk se andre jenter topplöse, og guttene godtok at andre gutter fikk se deres kjaerester topplös. Det er helt helt utenkelig her, og hun mente det ville blitt slàsskamp mellom kjaerester og nysgjerrige gutter om noe sànt hadde skjedd pà Guatemalas strender.

De fleste er katolske her, men samtidig lever mayaritualene i aller höyeste grad. I Chichicastenango besökte vi en kirke som kombinerer mayareligionen med den katolske, side om side. Der kunne man tenne lys og gjöre smà ofringer for god helse, handel og ekteskap. De större ofringene, da som oftest av kyllinger, blir gjort oppe i fjellene. Forrige uke besökte vi tempelet til San Simon, eller Maximon. Han er en figur som bàde mayafolket og ladinoene ber til, og han kan hjelpe med mye, f.eks. kjaerlighet, god handel, gode avlinger, eller med à bli kvitt en fiende. For à fà hjelp mà man tenne et lys i en spesiell farge som tilsier hva man trenger hjelp til, men hvis man har större problemer mà det sterkere lut til. San Simon er avbildet som en pappfigur med hvit hatt og en fet sigar i munnen. Vi fikk overvaere en renselse, der sjamanen tok gode munnfuller med sprit for sà à sprute det utover personen som trengte hjelp. Sà ble personen “vasket” med kvister mens sjamanen sa ting vi verken hörte eller forsto, og etterpà tente de bàl i forgàrden der de kastet det som var “vasket” av og brente det (ettersom jeg forsto..). Ute i forgàrden satt en annen sjaman og rökte en sigar sà tykk som en tykkpölse. I asken sà hun hva som var problemet til personen foran henne, og slik kunne hun hjelpe han. Dette har selvfölgelig ingenting à gjöre med katolikken, men likevel tror mange fullt og fast pà han, deriblant min laerer. Det som er morsomt med denne guden er at han er spesielt glad i cubanske sigarer og rom, og det er det man bör ofre for à öke sjansene for à fà hjelp. jeg lurer pà hvem som rydder opp etter ofringene nàr dagen er omme, og tar alt med seg hjem….

Men nà mà vi fikse de siste tingene, kjöpe et par til souvenirer, kopiere bilder over pà minnepenn og ta noen flere bilder.

Klem Ellen

Denne helgen ble brukt til à se fantastiske mayaruiner i Tikal. Det ligger pà nordvestsiden av landet, inni jungelenn, sà i tillegg til alle ruinene var det ogsà aper og morsomme fugler à se. Vi var, overraskende nok, litt trege med à bestille (bestemte oss kl 15.00 pà fredag…) Da hadde vi hatt en stakkars mann til à booke en tur for oss, som vi sà bestemte oss for à ikke ta fordi vi ville bo pà et annet hotell. Valget sto mellom à bo pà et fint hotell med basseng pà en nydelig liten öy i en stor innsjö, eller i et mygghelvete (jungelen) som Kjersti sà fint uttrykte det . Etter à ha tenkt oss litt nöyere om valgte vi derfor det fórste alternativet.  Men nàr vi da hadde tatt alle de viktige beslutningene om hotell, type fly og tidspunkt sà var det ikke plass pà verken det flyet eller det hotellet vi hadde bestemt oss for.. Ironisk! Sà istedenfor à ta en buss kl. 04.00 fra Antigua kunne vi sove lenge, og dro ikke herifra för kl. 13.00, og kom til Flores pà ettermiddagen. Óya var virkelig fin, og det var herlig à se vann igjen. Men varmen var uutholdelig, ca 85 % fuktighet i luften, og bortimot 30 grader. Vi fikk sett litt av byen, og spiste middag pà en hyggelig restaurant.

Dagen etter skulle vi bli hentet kl. 07.30, men 08.30 var det ennà ikke kommet noen. Reservasjonen vàr eksisterte visstnok ikke..Til slutt fikk vi tak i byràet, ble hentet og kjört opp til Tikal, der vi mötte guiden vàr, som tilfeldigvis var parkens kuleste. Han var selv mayaindianer, studerte arkeologi, hadde et enormt hàr og hadde svar pà alle mulige spörsmàl vi kom pà. Parken var utrolig svaer, og det var voldsomt og komme til den störste plassen, med to tempel pà hver sin side pà 60 meter. Det ene templet kunne man klatre opp pà tidligere, men i fjor falt to turister ned à döde, sà det fikk vi ikke lov til nà. Men det var mange andre templer à klatre opp pà, og det kjentes godt i làrene dagen etter. Mayafolket er et veldig kortvokst folk, men höye trappetrinn hadde de likevel. Utsikten fra toppen var helt fantastisk. Vi kunne se langt i alle retninger, og hele parken er omgitt av jungel. Â se soloppgangen fra toppen av et tempel skal visstnok vaere fantastisk, men siden vi valgte bort mygghotellet fikk vi ikke med oss det. Det fàr vaere til neste gang! Guiden tok oss med inn i skogen, bort fra turiststiene, og der fikk vi se endel apekatter. En annen morsom ting var à se hvordan maurene jobbet opp og ned av traerne. En bar og en annen satt oppà bladet for à balansere. Skal fà lagt inn et bilde av det. Ganske stilig!

Tikal var noe av det mest slàende og fantastiske jeg har sett! Jeg er veldig glad vi dro!

Vi har hatt tidenes tur ihelga! Fikk en lapp i handa pà torsdag om en tur til Semuc Champey og Lanquin til bare $ 70. Vi forhörte oss litt rundt og alle mente det var et virkelig nydelig sted og vel verdt à dra til. Kl. 14 troppet vi opp foran byràet, og la ut pà en 8 timers busstur, som vi var blitt fortalt skulle ta ca. 4. Menmen, tid er relativt, og iallefall her! Vel framme pà det som reklamen sa var et hotell var det bare à koste levende og döde insekter av senga og gremmes over at jeg la lakenposen igjen hjemme. “Hotellet” var midt i jungelen med mange insekter og mange pussige lyder. För vi la oss fortalte en jente fra nederland om overnattingen deres i Livingstone med den karibiske kyst. De var alene pà anlegget, og flere ganger om natten hörte de noen snike seg rundt utfor rommet deres. De la pengene sine rett innenfor döra og gjemte visakortet og passet under puta, slik at hvis noen bröt seg inn ville de bare ta pengene og stikke. De hadde sovet med en kniv i handen hele natta. Da jeg vàknet kl. 05 og màtte gà ut pà do i “gangen” (som gikk rett inn i skogen) klarte jeg à skremme meg selv en del opp av denne historien. Likevel fikk vi en del sövn, og kl. 08 var vi klar for dagens eventyr! Vi visste ikke hva dagen ville bringe, bare at vi màtte ha med badetöy og lommelykt. Etter en middels bra frokost ble vi hevet opp pà et lasteplan pà en sliten toyota og fraktet en time innover i skogen pà en grusvei. Biler med lasteplanet fullt av folk pà vei til og fra jobb er et vanlig syn her, og nà fikk vi bekreftet at det er like ubehagelig som det ser ut. . Nesten framme punkterte bilen, og vi màtte gà det siste stykket.

1. post var à hoppe fra en bru og 12-13 meter ned i elva. For meg var dette bare helt uaktuelt, men för jeg fàr snudd meg er Karin i full gang med à gjöre seg klar til à hoppe! Etter at hun og 3 andre jenter har hoppet og alle har overlevd observerer jeg meg selv kle av meg og klatre opp pà brua. Man kan da ikke ha pà seg à vaere en pyse! 1 – 2 – 3 roper guiden, og jeg holder for nesa og lukker öynene og hàper pà det beste..Det tar kanskje 2 sec för man treffer vannet, men det föltes som en evighet. Et helt fantastisk kick!

Màlet for turen var naturlige bassenger som blir formet ved at störstedelen av elven gàr under jorden og resten danner flere kulper med et grönnaktig vann. Först klatret vi opp pà et utkikkspunkt (en tur som ga meg en voldsom gangsperre idag…) og sà kulpene ovenfra, för vi endelig klatret ned og kunne hoppe uti. Det var en skikkelig varm og fuktig dag, og det var helt helt fantastisk og endelig bade! Etter 1 1/2 time med bading skulle vi ut pà nye eventyr til en grotte. Vi trodde vi skulle skifte og kjöre til hulen, men vi skulle svömme nedover kulpene. Det var ikke like enkelt…noen steder màtte vi skli pà rompa, hoppe, krype og til slutt rapellere oss ned til en hule under kulpene der hvor elven kom ut igjen. Den var verdt slitet, helt spesiell med stalagmitter og stalakitter og vannet fossende under. Nàr vi endelig kom oss opp pà törr jord igjen etter 3 timer i vannet, begynte det selvföligelig à regne..Igjen ble vi stablet opp pà toyotaen for à kjöre en time tilbake, men etter 5 min hörtes en pussig klang, og bilen bràstoppet. Weelshaft (Hjulakselen?) datt rett og slett av…Det var helt tydelig at vi var pà budsjettreise, vi hadde den mest skröpelige bilen, og mens de andre turistene fikk sitte innendörs, sto vi pà lasteplanet..Heldigvis forbarmet en annen bil seg over oss, og vi fikk seter innendörs pà vei hjem. Avsluttet dagen med à tube ned elven i store gummiringer!

En helt herlig dag, med en herlig gruppe mennesker! Bilder kommer imorgen!

Antigua er en vakker by der alle ser ut til aa vaere omtrent like rike/fattige, der det er faa tiggere og selgerne ikke er agressive. I helgen fikk vi erfare at dette dessverre ikke er representabelt for hele Guatemala…

Paa lördag var vi Panajachel, en by ved Lago Atitlan som er Guatemalas störste innsjö. Det var fantastisk aa se vann igjen og kjenne vind. Antigua ligger ikke naert noe vann og i skjul av store fjell, saa vi faar veldig lite vind her. (Noe som gjör klestörkingen til en haaplös affaere..) Naturen var veldig vakker, men ellers var det et veldig slitsomt sted. Befolkningen har bare sluttet aa gjöre det arbeidet de har levd av tidligere for aa tigge, selge souvenirer eller lage mat til turistene. Overalt hvor man gikk fikk man magneter, armband og tepper stukket opp i ansiktet. Det verste var at de brukte barna til á tigge, de minste var bare 2 – 3 aar. Det er ikke sá lett á si nei naar det kommer et lite barn og sier “Yo tengo hambre” (jeg er sulten..). Pga av dette kalles byen bare gringotenango. Gringo er slengnavn for hvite og tenango er en ending de fleste bynavnene her har. Vi tok en bàttur over til en annen by med bredden av innsjöen som solgte akkurat de samme tingene som i Panajachel, og nár vi kom tilbake svömte jeg og Karin i Atitlan. Alle hadde med badetöy, men de andre feiga ut nár sola gikk ned. Men er man fra Norge kan man ikke la vaere á svömme bare fordi det ikke er sol, aerlig talt Rent var det ikke, og vi fikk begge store pusteproblemer der ute..Tror det kan ha noe á gjöre med at byen ligger 1500 m.o.h. Sá har vi iallefall svömt denne ferien! Hotellet vi bodde pá var fantastisk, fliser pá gulvet, store senger som var sá rene at jeg ikke behövde lakenposen og varme dusjer. Sá ná har jeg hatt min förste varme dusj i Guatemala, det kan bli en stund til neste gang…

Pá söndags morgen dro vi til markedet i Chichicastenango. Det har et av mellom-amerikas störste mayamarkeder, og det var utrolig stort. Men det er som alle andre steder, at alle turistboder selger nöyaktig det samme. Det var mulig á diskutere seg til gode priser hvis man bare var frekk nok. De sier en vanvittig höy pris först, sá spör de hva du har lyst á betale. Ogsá her var det mange barn som tigget. En jente spurte meg om penger, sá kom sösknene hennes ogsá, og jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av dem. Det kunne jeg, men det kostet! 1 Quetsal for broren, 1 for sösteren og 2 for et bilde av henne . Vi var ogsá innom en kirke som liksom er katolsk, men egentlig bedriver tradisjonelle mayaritualer. En veldig bra guide forklarte oss hvordan det fungerte. Hvis du ville be for noe, god helse, framtid, penger eller graviditet kunne du betale en sjaman om á tenne lys for deg. Hvis sá noe bra skjedde mátte du igjen betale sjamanen for á takke gudene for det. Det var spesielle steder i kirken for barn, for avling og for kvinners fertilitet. I tillegg til dette vil de ogsá dra opp i fjellene og ofre kyllinger. Vi sá en slik ofring pá vei opp til Panajachel. Iallefall ofrer de ikke mennesker mer!

Idag er siste dag i Antigua for gjengen fra Gods Child. De har vaert en kjempegjeng á henge med, og tatt oss skikkelig godt imot. Det er trist at de drar, men det blir spennende á se hvem som flytter inn i huset várt ná.

Klem Ellen

Da er det bekreftet at Antigua er en fantastisk plass å lære salsa! Vi var litt skeptiske etter den merkelige seansen på spanskskolen, men igår var vi på SinVentura, byens beste sted for salsa, og JA! Folk kan danse salsa i Antigua! Guttene vi bor med og et par til fra Gods Child var med, og de hadde ikke danste salsa før, så jeg og Karin lærte de grunntrinnene og et par turer. Kjempemorsom kveld med masse dansing som toppet seg da jeg fikk danse med en av byens salsainstruktører. Han var ca 150 og tynn som en 10-åring men vanvittig bra! Veldig bra å se at de danser det samme som vi har gjort hjemme og at vi ikke må tilegne oss en helt ny stil for å fungere her.

Idag hadde vi vår første salsaleksjon, og det var også stor suksess! Begge guttene var mindre enn oss, men de så oss nok an slik at Karin tross alt fikk den høyeste Det var et fint lokale med bra gulv og speil over hele. Det er litt dyrt, men det kan vi leve med! Vi har allerede bestilt en ny time på mandag.

I helgen har vi sneket oss med God¨s Child til Lago Atitlan og markedet i Chichicastenango. Da får vi gratis skyss opp dit og kan henge med dem og deres guide! Det har vært en super gjeng å bli kjent med, masse hyggelige mennesker!

Klem fra Ellen

Velkommen til min lille reiseblogg! Her håper jeg å skrive litt om små og store opplevelser fra reisen vår og legge ut bilder. Vi er blitt lovet internett på spanskskolen vi skal gå på, så forhåpentligvis kan jeg lage innlegg relativt ofte.