Ja, det hôres litt skummelt ut, og vi var ganske bekymret fôr vi la avgárde. Vi hôrte om denne sykkelturen allerede i Costa Rica hos en tysker som fikk oss til á love at vi mátte ta den, for det var rett og slett noe av det kuleste han noen gang hadde gjort. I Copacabana môtte vi tre motorsyklister som hadde gjort den, og de sa det var utrolig bra, men at det stár kors langs hele veien for á minne alle de som har mistet livet der. Det ble bygd en alternativ bilvei for tre ár siden, sá idag kjôrer det ikke biler der lenger, men tidligere dôde det i gjennomsnitt 200 mennesker pá denne veien hvert ár. Den fikk derfor den noe tvilsomme aeren av á bli dôpt  “The world most dangerous road”. Det er en smal grusvei med dropp over kanten pá 600 m pá det hôyeste. Jeg kan ikke skjônne hvordan det var mulig for busser og lastebiler og môtes her, og poenget er vel at det egentlig ikke var mulig, og derfor sá mange dôde. For 13 ár siden begynte de á arrangere sykkelturer her, og ilôpet av de 13 árene har 13 personer dôdd, og et ukjent antall blitt stygt skadet. Sá ja, vi var litt bekymret for hva dette egentlig var.

Turen startet pá asfalt, og den delen var veldig grei, bortsett fra passerende biler. Etter 30 km kom vi innpá “Death road” (som ikke skal hete det lenger, men Parque Cicilistico…). Starten var egentlig det verste. Der var veien veldig smal, og droppet ned vanvittig hôyt. Mange av de som er dôde i ulykker er ikke blitt hentet opp fordi det er for langt ned og for komplisert. Hele tiden syket vi forbi kors langs veien, og svingene het “deathly curves” eller “curva de francesa” etter en fransk jente som dôde i fjor. Men sá lenge man tok det med ro var det ingen problem. Vi hadde valgt det dyreste firmaet, og fikk betalt for det gjennom utrolig brae sykler som var en drôm á sykle pá. Veien er 34 km, med kryssing av to elver helt nederst. Vi startet pá 4600 og endte pá 1200, sá gikk fra á vaere isende kaldt til tropisk varmt, og naturen endret seg selvfôlgelig ogsá. Vi kjôrte samme veien tilbake til La Paz med van-en, og da fikk vi sett pá naturen ogsá. Hadde ikke sá mye konsentrasjon til overs for det pá nedturen..