Marimba er Guatemalas stolthet og nasjonalinstrument. Flere plasser hörer man marimbaorkester, gjerne 9 personer pá 3 marimbaer. Under en lunsj hos “mama” Libya i forrige uke kom det fram at en av de som arbeider hos henne er marimbaist! (eller hva de ná kalles….). Vi spurte om vi kunne fá höre han spille en dag, og avtalte á mötes torsdag i forrige uke. Han kom og hentet oss med datteren sin, og tok oss med gjennom byens söppelplass der fattige og hunder sláss om restene, gjennom markedet de innfödte handler pá og til bussholdeplassen for kyllingbussene. Dette er de lokale bussene folk tar til og fra jobb, de er i alle farger og alle har navn som “El dio es mi guia”. Vi var overlykkelige over á endelig skulle fá kjöre en slik, og enda bedre var det at det var rett etter arbeidstid, og den var helt stappa. Pá hver toseter satt det tre personer, og det gjorde det umulig á gá i midtgangen. Jeg satt ved siden av en dame i mayadrakt som jobbet med á selge tradisjonelle tepper. Hun spurte hva mammaen min syntes om at jeg var her? “Ella siente muy triste?”

15 min etter var vi i San Lorenzo der mannen, Jose, bodde. Han hadde 6 barn, bare en var gift og den nesteldste hadde ikke penger til á gifte seg.  Jentene jobbet med á lage smá dukker som moren sikkert selger pá markedet. De hadde et stort uteomráde, og et lite hus som vi ikke ble invitert inn i.  Marimbaen ble löftet fra lageret og ut i bakgárden. Först spilte han for oss, sá fikk vi laere en sang som han hadde laget selv. Marimbaene her er ikke som i Norge. Hver stav har sin spesielle klang, og den var langt fra stemt som et piano. Dette ga et spesielt uttrykk nár vi spilte samme sang tre forskjellige steder pá marimbaen. Jose hadde ogsá et bandrom med opptaksmuligheter som inneholdt slagverk, conga, synth, bass og saksofon. Vi satt i gang en jam, og snart kom det flere mennesker og hev seg med. Vi skjönte ikke om de var familiemedlemmer, spilte i bandet eller bare var tilfeldige fobipasserende. Veldig veldig morsomt! Vi prövde oss pá synth, trommer og bass, men trommer var n nok ikke helt min sterkeste side. Guiro derimot! Hele seansen var relativt absurd!

Vi hadde ikke tenkt pá á ta noe med til ungene, noe som var veldig dumt. Det er nok höflig á ha med seg gaver nár man blir invitert hjem til folk, men vi visste ikke hva som ventet oss og var ikke forberedt pá at han hadde 6 barn.. Men vi kjöpte 2 av deres innspillinger og noen dukker til overpris, og háper det gjorde litt opp for vár glemsomhet. Det kan se ut som vi bor hos en relativt rik familie i forhold til guatemalastandard. De har tross alt bil, et stort hus, mulighet til á ha folk jobbende for seg og kan spise seg god og mett hver dag.  Det er jeg ikke sikker pá om denne familien kunne.