Ellens ferieblogg

Hasta luego Latin-Amerika

Idag er feriens siste dag. 2 máneder er gátt, hvor hen vet jeg ikke.. Det fôles som tiden har gátt fort, samtidig som det virker veldig lenge siden vi forlot Guatemala. Hodet mitt har delt ferien inn i epoker, Guatemala med Karin, Guatemala etter at tante og Kjersti kom, Costa Rica med Kjersti, Costa Rica etter Kjersti dro, Peru med GAP og ná til slutt Bolivia. Vi har masse minner fra alle stedene og en hau med bilder med hjem (Dere har mye á glede dere til… ) I tillegg mange mailadresser fra mennesker vi har môtt, noen man vil holde kontakten med, og andre man bare fikk for hôflighets skyld. Mange interessante mennesker helt ulik fra en selv, noen som skulle reise opptil et ár, andre pá bryllupsreise i 2 uker. Det som har vaert veldig fint med á reise er at uansett hvor man kommer er alle imôtekommende og det har vaert veldig lett á komme i kontakt med folk. Bortsett fra en sur norske vi med et uhell kom til á snakke til, har alle vaert morsomme bekjentskaper. Det eneste dumme er at alt er flyktig, de fleste môter man bare en dag, noen fá gjennom flere dager. Av og til har det fôltes slitsomt á hele tiden môte nye mennesker og gá gjennom den samme môlla av spôrsmál. Men en annerledes ting fra hjemme er at her er hva man driver med uvesentlig. Det folk lurer pá er hvor man reiser, hvor lenge og om man har tips for deres egen reise. Fôrst nár man har snakket en god stund kommer spôrsmálet om hva man jobber med/studerer, av og til ikke i det hele tatt. Og betyr det egentlig noe? Kanskje ikke.

Hva ônsket jeg med turen? Á reise, laere spansk og danse salsa. Da vi reiste fra Antigua fôlte jeg at det gikk veldig bra med spansken. Jeg kunne kommunisere og fá sagt det jeg ville pá en eller annen máte, selv om det sjelden ble korrekt grammatisk. Men etter Costa Rica der alle svarte pá engelsk selv om jeg spurte pá spansk og GAPturen der guiden ordnet alt og vi stortsett bare snakket med de andre i gruppa fôles det litt tyngre. Nár jeg har snakket engelsk eller norsk hele dagen og sá skal si noe pá spansk gár det ofte i stá. Men i forhold til det jeg kunne nár jeg kom er det et hav av forskjell. Nár jeg kommer hjem má jeg finne en máte á fortsette á laere pá for at ikke alt skal gá i glemmeboka. Og sá er det bare á begynne á planlegge en ny reise til et spansktalende land Salsaen var veldig bra i Antigua, og selv om jeg laerte masse hadde instruktôrene der masse mer á laere meg, og jeg skulle gjerne holdt pá med det et par uker til. Privattime til 50 kr er en luksus man ikke opplever i Norge.

Dette har vaert to fantastiske máneder som det vil ta litt tid á fordôye. Jeg gleder meg til á komme hjem og fortelle dere om den, sortere bildene og vise dere dem. Det blir fint á komme til Norge igjen, ha det varmt, sove i sin egen seng, ha en dusj man vet er varm, kunne lage sin egen mat og spise det man vil til frokost.

Denne reisen har ikke gjort at jeg har fátt tilfredsstilt reiselysten, den er heller stôrre. Fôrst nár vi har kommet til et sted har vi skjônt alt som er á gjôre og se, og vi har hatt altfor liten tid. Jeg skulle gjerne hatt to uker til i Costa Rica for á fá sett den ville regnskogen i sôr og den karibiske siden av landet. Vi fikk en smak av Peru med GAPturen, men vi har bare sett en brôkdel. Jeg skulle ogsá ônske at vi hadde hatt tid til á reise videre nedover i Bolivia, til Saltôrkenen og Sucre. Dette var vár fôrste tur til kontinentet og vi har fátt en god smakebit pá hva det har á by pá. Neste tur gár kanskje til Bolivia igjen, kanskje til Columbia, kanskje til Costa Rica og Nicaragua. Iallefall var dette ikke min siste reise hit!

Add comment juli 28, 2008 estabell

La Paz

Vi ankom La Paz med buss i rushtiden, og ble sluppet av midt i byen uten en anelse om hvor vi var. En politimann prôvde á fá tak i en drosje til oss, men ingen ville ta oss pá. Til slutt fikk han tak i en villig sjáfôr, og ársaken til motviljen var trafikken som var helt vanvittig. Det virker som en storby pámange millioner, mens det egentlig bare er litt over 1 million. Det tutes og presses og fotgjengere er ikke verdt saerlig mye. Hotellet vi hadde bestilt lá midt i byens mest trafikkerte gate, og rommet var i tillegg vendt mot denne gaten. Ôrepropper er virkningsfullt, men selv de har sin begrensning… VI hadde bestilt pá det vi trodde var et fint hotell, med en plan om á bo bra de siste dagene i byen. Hotel Copacabana var nok et riktig fint sted pá 70-tallet en gang, men ná framsto det ganske trist. Skitne vegg-veggtepper, gráe fengselslignende dôrer og môrke og stille ganger. Vi begynte umiddelbart á tenke pá alternative hotell, og dagen etter flyttet vi til et mye hyggeligere og billigere hostel, Hostal Republica. Det lá ogsá i en mer stille del av byen. La Paz var ikke umiddelbart sjarmerende. Det var brákete, fullt av stressede folk og umulig á finne et hyggelig sted á spise. Derimot var det nok av fastfoodkjeder. Ná, etter 3 – 4 dager her har vi funnet ut at det ogsá er veldig hyggelige gágater her, koselige kafeer og sjarmerende plazaer. Saerlig “heksegata” er noe for seg selv. Her selges tôrkede lamafostre (skal mures inn i hus for á bringe lykke) sammen med utstoppede krokodiller og frosker og hvem vet sine dyrelabber. Det er ogsá mulig á fá tak i alt mulig pá det svarte markedet. Mobiltelefoni er tydeligvis ikke veldig utbredt i bolivia, for alle gatekiosker har ogsá en telefon tilkoblet som man kan bruke mot en liten penge. Vi var heldig og var her under studentfesten ná pá lôrdag, der alle universitetsstudentene lager en parade bestáende av musikk og dans. Det var over 60 ulike tradisjonelle danser med tilhôrende band og bil og overdádige kostymer. Vi kom dit kl 18 og da var festen godt i gang. Det var tjukt av folk langsmed paraden, og mange var gode og fulle og hev seg likeságodt med i dansen. Vi har hôrt at nár bolivianere drikker sá drikker de til de stuper, og det betviles ikke etter denne kvelden! Veldig morsomt á oppleve!

Idag pá feriens siste dag har vi bare ruslet rundt, kjôpt souvenirer og drukket kaffe og tatt livet med ro. Det har vaert en hel del stressfylte morgener for á rekke turer, sá idag var det deilig á sove lenge og slappe av. Vi starter fra hotellet kl 04 inatt, flyr til Santa Cruz og Sao Paolo, nattfly til Houston, til New York, og nattfly hjem til Oslo der vi lander 09.35 pá torsdag.

Add comment juli 28, 2008 estabell

Death road

Ja, det hôres litt skummelt ut, og vi var ganske bekymret fôr vi la avgárde. Vi hôrte om denne sykkelturen allerede i Costa Rica hos en tysker som fikk oss til á love at vi mátte ta den, for det var rett og slett noe av det kuleste han noen gang hadde gjort. I Copacabana môtte vi tre motorsyklister som hadde gjort den, og de sa det var utrolig bra, men at det stár kors langs hele veien for á minne alle de som har mistet livet der. Det ble bygd en alternativ bilvei for tre ár siden, sá idag kjôrer det ikke biler der lenger, men tidligere dôde det i gjennomsnitt 200 mennesker pá denne veien hvert ár. Den fikk derfor den noe tvilsomme aeren av á bli dôpt “The world most dangerous road”. Det er en smal grusvei med dropp over kanten pá 600 m pá det hôyeste. Jeg kan ikke skjônne hvordan det var mulig for busser og lastebiler og môtes her, og poenget er vel at det egentlig ikke var mulig, og derfor sá mange dôde. For 13 ár siden begynte de á arrangere sykkelturer her, og ilôpet av de 13 árene har 13 personer dôdd, og et ukjent antall blitt stygt skadet. Sá ja, vi var litt bekymret for hva dette egentlig var.

Turen startet pá asfalt, og den delen var veldig grei, bortsett fra passerende biler. Etter 30 km kom vi innpá “Death road” (som ikke skal hete det lenger, men Parque Cicilistico…). Starten var egentlig det verste. Der var veien veldig smal, og droppet ned vanvittig hôyt. Mange av de som er dôde i ulykker er ikke blitt hentet opp fordi det er for langt ned og for komplisert. Hele tiden syket vi forbi kors langs veien, og svingene het “deathly curves” eller “curva de francesa” etter en fransk jente som dôde i fjor. Men sá lenge man tok det med ro var det ingen problem. Vi hadde valgt det dyreste firmaet, og fikk betalt for det gjennom utrolig brae sykler som var en drôm á sykle pá. Veien er 34 km, med kryssing av to elver helt nederst. Vi startet pá 4600 og endte pá 1200, sá gikk fra á vaere isende kaldt til tropisk varmt, og naturen endret seg selvfôlgelig ogsá. Vi kjôrte samme veien tilbake til La Paz med van-en, og da fikk vi sett pá naturen ogsá. Hadde ikke sá mye konsentrasjon til overs for det pá nedturen..

Add comment juli 27, 2008 estabell

Kulde

Ja, vi hadde hoert at det er kaldt i fjellene i Peru og Bolivia. Men hadde vi forestilt oss hvor kaldt? Nei.. De eneste gangene vi er varme er om morgenen etter en natt under dyna og i sola om dagen. Sá snart du er i skyggen er det kaldt, og etter solnedgang blir det fort isende. Det má vaere ned mot frysepunktet pá kveldene, og noen morgener ser vi rim pá vannpytter. Ná er vi jo fra det kalde nord og burde sikkert tále sápass. Men problemet er at mens vi i Norge har oppvarmede hus er det gjerne kaldest innendoers her. Vi har fátt bruk for ullstilongs og fleece, og har máttet kjoepe lue, hansker og ullgenser. Og fremdeles fryser vi…fryserfryserfryser! Det blir godt á komme til Finnmark

Add comment juli 22, 2008 estabell

Menneskelagde sivôyer

Igár besôkte vi Uro-ôyene i Titicacasjoen utenfor Puno. Ôyene ble laget av Urofolket for á slippe unna tyranniet til Inkaene pá landjorden, og er fra ca 1200-1300. De lages ved hjelp av sammenpressede sivblokker som knytes sammen og sá legger de ca 1m lag siv oppá der igjen. Etterhvert gror sivet fast i bunnen, og slik blir ôyen fast, men fremdeles flytende. De legger hele tiden pá mer siv fordi det under rátner. Pá hver ôy er det 6 – 7 hus med ca 6 mennesker i hvert. Husene er selvfolgelig laget av siv og det samme er bátene deres. Det var som á komme inn i et eventyrland nár vi kjoerte inn blant dem. Det var noe helt annet enn noe jeg har sett noengang foer. Á gá pá dem foeltes litt utrygt, som om man nár som helst kunne falle gjennom. Idag lever beboerne av á selge hándarbeid til turistene, og vi foelte et visst kjoepepress…

Til slutt besoekte vi “restaurantoya”. De hadde oerretoppdrett midt i oya, og vi spiste en herlig og veldig billig oerretrett. Faktisk smakte den helt som hjemme!

Ná er vi over pá boliviansk side av Titicacasjoen, en sjarmerende liten by som heter Copacabana. I ettermiddag klatret vi opp pá byens hoyeste topp for á se solnedgangen og utsikten, helt fantastisk! Sjoen er sá stor at det er vanskelig á forstá at det er en sjo og ikke hav man ser. Imorgen skal vi besoke Isla del Sol, stedet der de 1. inkaene kom fra. Bare en ferieuke igjen!!

Add comment juli 22, 2008 estabell

Machu Picchu

Vi dro fra Cusco pà torsdagen, og besökte flere stede i “Sacred Valley”, omràdet rundt Cusco. Det er en helt fantastisk natur her, med andesfjellene som omkranser dalene. Fjellene er veldig spektakulaere, man kan sitte à beundre dem i timesvis. Pà turen besökte vi blant annet Ollantaytambo, som var det stedet den siste inkaen trakk seg tilbake til etter à ha tapt et stort slag i Cusco. Fra den inkaruinen vi besökte vant han et slag mot spanjolene, men til slutt màtte ogsà han gi tapt.

Pà torsdagen fikk vi beskjed om at toget pà lördag gikk kl. 10.55, noe som ga oss 3 1/2 time til à besöke selve màlet med Peruturen, Machu Picchu. Det var litt dàrlig stemning i gruppa kan man si, men vi löste det med à dra opp pà fredagen, og sà betalte vi ekstra for à ogsà dra dit pà lördagen. Vi hadde relativit höye forventninger til ruinene, alle vi har snakket med har sagt at de var fantastiske. Det förste synet av Machu PIcchu var helt overveldende. Ruinene dekker et stort omràde og bestàr av 244 bygninger, deriblant terasser for agrokultur, boligomràder for vanlige folk, finere boliger for adelen, templer og et fengsel. Dette fengselet ble visstnok bare brukt til à putte fanger inn ilag med pumaer og slanger for à se hvor lenge de holdt ut. Inkaene sà ikke poenget med à holde folk fanget. Det tok ressurser, og det var derfor bedre og ganske enkelt drepe dem. De tre syndene var à lyve, stjele og vaere lat. Machu Picchu ble forlatt 20 àr etter at spanjolene ankom Peru, og heldigvis fant aldri spanjolene denn byen. Den ble gjenoppdaget i 1911 av en engelskmann, og siden da er mye restaurert. Dette gjör at Machu Picchu er den mest intakte inkabyen i Peru. Ellers gikk spanjolene inn for à ödelegge alt som inkakulturen hadde bygd opp, enten pà jakt etter gull eller for à vinne makt og rette fokus mot sine egne katedraler. Det mest fantastiske er hvordan de har bygd templene. De er laget av svaere steiner, som er skjaert til og blankpolert. De er alle skjaert skràtt, noe som gjör inkabyggene veldig robuste mot jordskjelv. Under det store jordskjelvet i 1950 raste mange av spanjolenes bygg, mens inkabyggene sto. Vi ble i parken helt til solen gikk ned, og vi fikk se solnedgangen fra det störste templet helt alene. Veldig vakkert!

Idag sto vi opp kl. 04 for à stille oss i kö for à ta förste buss opp kl. 05.30. Det var fascinerende hvor mange som hadde gjort akkurat det samme som oss. Tror minst de kjörte 10 busslaster opp, for à fà unna alle. Halvparten av gruppa vàr gikk Lares Trek, og kom först ned igàr kveld. De hadde hatt noen vanvittig kalde netter, helt ned i -10, og var veldig slitne etter 3 dagers gàing. De hadde sett for seg en hel dag i Machu Picchu, men ble avspist med noen fà timer. Stemningen var derfor litt anspent imorges, og hvem som hadde skylden for togbookingen var ganske uklar. Likevel, etter dagen var de fornöyde, og fölte de hadde fàtt sett siten. Vi skulle bestige Huayna Picchu idag, og la pà sprang etter inngangen for à komme i köen for à gà opp dit. Vi var der halv 7, men da var allerede 150 foran oss i köen. Guiden sa det tok 1 time opp og 1 time ned, og nàr vi kom til inngangen hadde vi 1 t og 45 min til bussen gikk ned igjen. Kunne vi klare det likevel? Med stor tro pà egen kondis la vi i vei. Var trappetrinn opp langs hele fjellet, men det var veldig bratt, og trinnene var tidvis veldig smale. Vi gikk hardt ut, men màtte roe litt ned etterhvert. Man blir utrolig kortpustet oppe i höyden, og det föles som man bare puster oppe i brystet. Vi nàdde toppen en halvtime eter avmarsj, og det var en fantastisk utsikt fra toppen. Selve toppen vr sà smal at det bare var plass til ca 10 mennesker, sà man kunne ikke vaere der lenge. Fjellet ble brukt som utkikkspost for inkaene, og fra der har man utsikt i alle himmelretninger. Etter 1 t og 15 min var vi nede igjen, og nàdde til og med en tur opp til det andre utkikkspunktet, det stedet de alle postkortbildene er tatt fra. Vi er veldig glade at vi “kostet” pà oss en dag til i ruinene, de var rett og slett storslagne!

Imorgen drar vi til Puno med Lake Titicaca, og pà tirsdag videre til Copacabana, Boliviasiden av titicacasjöen. Sà avslutter vi i La Paz fra lördag, og vips sà er 2 mnd over!

Add comment juli 19, 2008 estabell

Cusco

Cusco er den gamle Inkahovedstaden. Det var her stamfedrene til Quechuanene (indianerne) til slutt slo seg ned etter lang leting etter det beste stedet. Byen ligger 3300 m.o.h, noe som betyr at man mà bevege seg langsomt for à ikke bli kortpustet og fà hodepine. Egentlig en veldig bra ting for oss to, som til vanlig löper en del for à nà det vi skal. Vi har heldigvis ikke fàtt noen alvorlige symptomer pà höydesyke, bare litt mer hodepine enn vanlig. At byen ligger sà höyt gjör ogsà at den er veldig kald. De sier det er 10 grader her, men det föles som det er naermere frysepunktet. Det hjelper jo ikke pà at vi kommer fra fuktige og varme amazonas. En ting er at det er kaldt ute, men ogsà pà hotellet, restauranter og butikker er det kaldt. Sà förste dagen gikk jeg til innkjöp av det jeg trodde var en ullgenser laget av babyalpakka. Det viste seg derimot à vaere det de kaller “maybe-alpakka”, men den er like fullt veldig myk og varm

. Cusco er en veldig vakker by, og det meste er holdt slik den opprinnelig var. Den har en stor plaza med to katedraler og en fontene i midten, og det er masse liv overalt. Hovedparten av perus befolkning er Quechua, og det er mange som gàr rundt i sine tradisjonelle klaer. Da vi spiste lunsj 1. dagen kom det plutselig en lama forbi. Byen er helt klart sjarmerende, men det er samtidig veldig tydelig at det eneste de lever av er turisme. Det ligger tett i tett med reisebyrà, massasjesteder, restauranter og butikker som selger babyalpakka, hvis man vil betale 100 $ for en genser, og butikker som selger maybealpakka for de pà et litt strammere budsjett. Selgerne er mye mer pàgàende her enn hva vi har opplevd andre steder, og det er ogsà veldig mange barn blant gateselgerne.

Idag var vi med pà en mountainbikingtur oppe i fjellene ovenfor Cusco, Sacred Valley. Det var en utrolig flott tur, fjellene her er veldig majestetiske. Det startet veldig bra pà fine grusveier. Vi krysset endel àkrer, og syklet tvers igjennom dyreflokker og mennesker som arbeidet pà jordet. Tre unger ga high five til alle syklistene som syklet forbi, og vi fikk noen flotte bilder av dem, skal pröve à fà lagt dem ut. Det eneste problemet var at dette virkelig var en mountainbikingtur, med seriös teknisk sykling enkelte steder. Det var oss og fire gutter, der alle var vant med sykling og to var virkelig gode. Vi holdt ikke sà aller verst fölge, men enkelte steder var vi bare nödt à gà. Vi syklet ca 4 timer, og det var helt fantastisk nàr vi sà kom til asfalt igjen. Utrolig vakker tur, og godt à gjöre noe aktivt. Vi merker at kondisen ikke er veldig bra pà 3000 m höyde, men det gàr mye bedre nà enn det gjorde de to förste dagene.

Imorgen reiser vi igjen opp i Sacred Valley og skal se pà flere av Inkasitene der. Pà fredag fortsetter vi til Agua Calientes og til Macchu Picchu. Kameraet er fulladet, og vi gleder oss!

Add comment juli 17, 2008 estabell

Amazonas

Da er vi tilbake i sivilasjonen igjen etter 2 netter i regnskogen. Lodgen là med et stort vann inne i et naturreservat. Vi hadde forberedt oss pà et opphold ute i bushen uten dusj og eget bad og hadde med lakenpose siden sengene helt sikkert ville vaere skitne. Men isteden var det et lite luksusopphold som ventet oss. Varm dusj, deilig mat og rene senger. Lodgen var laget slik at alle kabinene delte samme tak, og det var myggnetting istedenfor vinduer, slik at man hörte alle jungellydene fra rommet og fikk fölelsen av à ligge ute i jungelen. Utsikten over innsjöen var fantastisk, og vi fikk med oss bàde soloppgang og – nedgang.

Dagen vi kom dro vi pà nattvandring, en ganske annen opplevelse enn de greiene vi hadde i Monteverde. Vi var akkurat gàtt ut fra lodgen da guiden rettet lommelykta mot en palme og pekte ut en tarantella, en annen pà et annet tre og en tredje like lett. För vi gikk ut hadde han fortalt om en jente som hadde gàtt pà nattur alene i fjor, og ble funnet dagen etter med kameraet ved siden av seg, död etter bitt fra en Bushmaster, en slange som er like giftig som Black mamba. Den samme slangen hadde han sett rundt lodgen i àr. Han màtte drepe den, for den er territorial, og ville ellers kommet tilbake. Sà der gikk vi, med denne historien ferskt i minne. Vi hadde hver vàr lommelykt, for det er veldig dumt à sette foten sin ned om man ikke vet hva man tràkker pà. Först var maur problemet, de var overalt, og nesten umulig à ikke sette foten sin pà dem. En av jentene ble bitt, men det var ikke alvorlig. Videre pekte han ut et tarantellarede med fullt av tarantellaer i alle störrelser rundt. I Monteverde fikk jeg holde en tarantella i en sommerfuglpark, men dette var ikke dyr man burde komme altfor naert. Neste tarantellarede hadde en enorm svart tarantella pà toppen, noe som var skummelt nok, men pà andre siden av stien, 1 m unna, là en kaiman (liten krokodille) i en liten dam. Vi sà hele kroppen pà den, men guiden ba oss skynde oss da moren mest sannsynlig var rett rundt hjörnet. Utrolig stilig tur, og vi var helt alene i jungelen, noe som var med pà à öke spenningsnivàet.

Morgenen etter ble vi vekt kl. 05.00, for à vaere ute tidlig pà innsjöen og fà med oss soloppgangen derifra og dyrelivet ved bredden. Dyrene er mest aktive ved soloppgang og -nedgang, og vi fikk sett mange fugler. Deiligst var det likevel à oppleve soloppgangen, det skiftende lyset og höre lydene. Pà kvelden gjorde vi det samme, og det var omsà enda vakrere. Vi fikk sett en hau med capuchinaper, smà hvitfjesede, aktive krabater. De laget et voldsomt leven i skumringen sammen med en fuglekoloni. Nàr man lyste med lommelykt langs bredden kunne man se titalls röde öyne som tilhörte kaimaner. Vi var utpà helt til det var helt mörkt, og pà veien tilbake là jeg pà ryggen frampà baugen og bare hörte pà lydene og sà pà stjernene. Det er fascinerende at himmelen er annerledes her enn hjemme. Det viktigste stjernebildet her er Southern Cross, en formasjon jeg aldri har sett för. Av og til föler jeg meg lenger hjemmefra enn andre ganger, og dette var en av de gangene.

2 comments juli 14, 2008 estabell

Natt i Santa Elena

Da er vi kommet til siste destinasjon paa Costa Ricaferien, nemlig Monteverde og Santa Elena. Stedet er kjent for sin cloudforest (som jeg er litt usikker paa hva heter paa norsk), ulike canopyingruter, ville dyr og hengebruer. Vi kom fra vulkanomraadet idag med en bil-baat-bilrute over Lago de Arenal. Baatturen var nydelig, og vi saa mye fin natur fra bilen, men veiene her er forferdelige. Grusveier hele veien, gjerne med dype hull. Alle her har firhjulstrekk. og det er forstaaelig, for disse veiene maa bi et lite helvete naar det regner. Vi fikk mest sannsynlig den eldste bilen, helt uten demping, saa turen tok sin tid. Minte litt om bilen vi tok til Lanquin i Guatemala.

I Arenal bodde vi paa et beskjedent hotell med bare to bassenganlegg med hvert sitt jacuzzi, to restauranter og der handkleene hadde nye formasjoner hver dag. Det er hardt aa vaere backpacker! Fra vaar lille terasse hadde vi god utsikt til vulkanen, men vi hadde uheldigvis havnet paa den siden av vulkanen som ikke har utbrudd. I tillegg var den dekt av skyer hele 1. dagen, og forst idag da vi sto opp fikk vi se den i all sin prakt. Den er mellomamerikas mest aktive vulkan, og har smaa utbrudd hvert 5. min. For noen aar siden tok en guide to turister litt for naert. Det kom et utbrudd, og guiden ofret seg for aa redde de andre. Halvt forbrent kjoerte han dem til sykehuset i San Jose, og doede selv kort tid etterpaa. Saa, dette er ikke en vulkan og gaa tur paa. Vi tok en tur i gaar kveld til den aktive siden, og da var det heldigvis saa klart at vi kunne se utbruddene av lava.

Naa ikveld var vi paa en kveldstur i jungelen med guide, fordi dyrene liksom skal vaere mest aktiv i skumringen. Det startet veldig bra, og vi saa en vaskebjorn og en mellomamerikansk rottetype. Saa var det en stund uten liv overhodet, og der guiden isteden fortalte oss litt om maur og edderkopper og planter, ting man faar oye paa uansett. Rett etter avmarsj begynte det aa regne kraftig, og bare halve gruppa hadde med seg ponchoer (vi hadde heldigvis tenkt saa langt). Et par hadde aapne sko, noe som er dumt naar man skal studere maur. En stakkar franskmann gikk i badesandaler, og det endte med at han tryna skikkelig i den sleipe gjoermen paa vei opp en liten bakke. Han var full av gjoerme fra topp til taa, ogsaa i ansiktet. Men han lo ikke akkurat, saa vi kunne jo heller ikke det. Men han var et herlig syn!

For vi dro til Arenal hadde vi noen fantastiske dager paa Nicoya Peninsula og det lille stedet Montezuma som nesten ligger helt paa tuppen. Stedet besto av tre veistubber og et kryss, og etter aa ha vaert der noen timer begynte man aa kjenne igjen folk. Det var en merkelig befolkning, bestaaende av gamle hippier, backpackere og lokale surfegutter. Det var veldig kule butikker, og internettkafeen hadde bare mac-er. Stemningen var herlig avslappet, og stedet hadde ingen store attraksjoner, saa det var ingenting man “maatte” gjoere. Vi tok en tur til en liten oy utenfor, med en ennaa mer idyllisk strand enn paa fastlandet, der jeg provde snorkling for 1. gang. I starten pustet jeg inn mer vann enn luft, men etterhvert gikk det bedre, og paa slutten var det nesten behagelig. Mange kule fisk med sterke farger, og guiden viste oss ogsaa en boblefisk (som blaaser seg opp), en med tagger som spratt ut og en blekksprut som vi fikk ta paa. Fantastisk dag! Vi var ca 6 personer i baaten, og hadde det saa morsomt ilag at vi ogsaa spiste middag sammen paa kvelden.

Imorgen er det canopying! Vi har tatt det som skal vaere den mest ekstreme varianten, med 11 ulike zipliner som gaar hoyere og hoyere til man til slutt er 150 m over bakken. I tillegg er det noe de kaller tarzansving og saa rapellering ned en fjellvegg. Saa naa har jeg tidenes mulighet til aa finne ut om jeg lider av hoydeskrekk!

God natt!

1 comment juli 9, 2008 estabell